Om du mener til jernbanebygging så er det oftest slik, men fortsatt i dag brukes sviller på en del steder. Jeg så splitter nye bli lagt ned i bakken for 2 år siden på Göteborg C.Tombrittberg skrev:
Det er også forskjell på bærende resp ikke bærende deler.
Bærende deler vil/får ikke miste sin funksjon, noe de gjør om de råtner opp.
Bærende deler pleier også å være de som er mest besværlige å bytte ut, samt ofte mer eller mindre skjulte så eventuelle skader ikke er like lette å oppdage i tide.
Virkeskvalitet er avgjørende for fukttålighet.
Tettvokst furu med ekstremt små årringer betyr at treverket er fullpakket (naturlig impregnert) med treets egne fuktbeskyttelse av harpikser og andre stoffer. (De som finnes i tretjære mm.) Tidligere kunne man også gå ut i skogen og velge ut passende trær flere år i forveien og skade dem i barken mekanisk eller med ild slik at de som helingseffekt produserer store mengder med kvae som gir den indre fuktbeskyttelsen man ønsker. Slikt treverk kalles for fetved. Det ble brukt til de mest ekstremt fuktutsatte delene, såsom for eksempel vindusrammer, dører, terskler, sviller osv.
Sør i landet vokser trærne (bar) for fort til å få en god innebygd fuktmotstand. Derimot fantes/finnes det eik som er det mest fukttålige virke som vokser i Sverige. (For eik-virke, liksom furu, så er det fuktmotstandskraftige virket det som tilhører kjernen. Yteveden er fra et fuktperspektiv ubrukelig.)
Min oppfatning er at lerk som dyrkes her i Skåne ikke blir noe supervirke. Lerken trenger nøyaktig samme forutsetninger som furu for å bli et godt virke, dvs vokse langsomt, noe den gjør i veldig kaldt klima og på mager jord slik som nordlige Norrland og Sibir. For skogeieren er det dog dårlig lønnsomhet å måtte vente 100-200 år på å få et høstemodent tre. Her i den sørlige enden av landet er bartærne høstemodne etter sånn ca. 40 år, men da blir det jo også balsa-tre som kun duger til massevirke.
Dagens industrialiserte skogbruk tar ingen hensyn til virkeskvalitet. Derfor må man gå ut fra at alt standardvirke man finner på trelasten er søppelvirke med hensyn til fuktmotstand. Da er neste mer fukttålige alternativ trykkimpregnert. Det er også standardvirke, men preparert for å tåle fukt litt bedre. Det er billigere/mer lønnsomt å gjøre slik enn å manuelt velge ut godt virke på rot og felle, sage og tørke det tilpasset for å bli skikkelig kvalitetsvirke.
Godt kjernevirke av furu i godt dimensjonert størrelse står seg like bra som trykkimpregnert.
Kjerneeik i godt eller veldig godt dimensjonert størrelse står seg bedre. Der kan man antakelig komme opp i 100 år (ubehandlet og utsatt for fuktighet). Har selv funnet gamle gjerdestolper, ca 50x50 mm i eik rundt våre innhegninger i god stand. De har altså ligget ute på bakken i minst de 20 år vi har bodd her, og rimeligvis stått som gjerdestolper minst 20 år tidligere da den forrige eieren også hadde hester/innhegninger her. Stolpene har mer eller mindre råtnet av ved bakkenivå, men den delen (ca 1 m) som har vært over bakken, den er bare grånet ca 2-3 mm på overflaten. Under er virket helt friskt. Derimot rundt kvister og sprekker er treet også litt ankommet.
Bærende deler vil/får ikke miste sin funksjon, noe de gjør om de råtner opp.
Bærende deler pleier også å være de som er mest besværlige å bytte ut, samt ofte mer eller mindre skjulte så eventuelle skader ikke er like lette å oppdage i tide.
Virkeskvalitet er avgjørende for fukttålighet.
Tettvokst furu med ekstremt små årringer betyr at treverket er fullpakket (naturlig impregnert) med treets egne fuktbeskyttelse av harpikser og andre stoffer. (De som finnes i tretjære mm.) Tidligere kunne man også gå ut i skogen og velge ut passende trær flere år i forveien og skade dem i barken mekanisk eller med ild slik at de som helingseffekt produserer store mengder med kvae som gir den indre fuktbeskyttelsen man ønsker. Slikt treverk kalles for fetved. Det ble brukt til de mest ekstremt fuktutsatte delene, såsom for eksempel vindusrammer, dører, terskler, sviller osv.
Sør i landet vokser trærne (bar) for fort til å få en god innebygd fuktmotstand. Derimot fantes/finnes det eik som er det mest fukttålige virke som vokser i Sverige. (For eik-virke, liksom furu, så er det fuktmotstandskraftige virket det som tilhører kjernen. Yteveden er fra et fuktperspektiv ubrukelig.)
Min oppfatning er at lerk som dyrkes her i Skåne ikke blir noe supervirke. Lerken trenger nøyaktig samme forutsetninger som furu for å bli et godt virke, dvs vokse langsomt, noe den gjør i veldig kaldt klima og på mager jord slik som nordlige Norrland og Sibir. For skogeieren er det dog dårlig lønnsomhet å måtte vente 100-200 år på å få et høstemodent tre. Her i den sørlige enden av landet er bartærne høstemodne etter sånn ca. 40 år, men da blir det jo også balsa-tre som kun duger til massevirke.
Dagens industrialiserte skogbruk tar ingen hensyn til virkeskvalitet. Derfor må man gå ut fra at alt standardvirke man finner på trelasten er søppelvirke med hensyn til fuktmotstand. Da er neste mer fukttålige alternativ trykkimpregnert. Det er også standardvirke, men preparert for å tåle fukt litt bedre. Det er billigere/mer lønnsomt å gjøre slik enn å manuelt velge ut godt virke på rot og felle, sage og tørke det tilpasset for å bli skikkelig kvalitetsvirke.
Godt kjernevirke av furu i godt dimensjonert størrelse står seg like bra som trykkimpregnert.
Kjerneeik i godt eller veldig godt dimensjonert størrelse står seg bedre. Der kan man antakelig komme opp i 100 år (ubehandlet og utsatt for fuktighet). Har selv funnet gamle gjerdestolper, ca 50x50 mm i eik rundt våre innhegninger i god stand. De har altså ligget ute på bakken i minst de 20 år vi har bodd her, og rimeligvis stått som gjerdestolper minst 20 år tidligere da den forrige eieren også hadde hester/innhegninger her. Stolpene har mer eller mindre råtnet av ved bakkenivå, men den delen (ca 1 m) som har vært over bakken, den er bare grånet ca 2-3 mm på overflaten. Under er virket helt friskt. Derimot rundt kvister og sprekker er treet også litt ankommet.